For åtte år siden, i begynnelsen av mai, satt tre mann i dørgløtten på bua ved Enmolægeret i Kvikne Østfjell. Dagen hadde vært smekk full av gode opplevelser i vårfjellet, og kveldsstunda på stentrappa foran bua ble ikke mindre rik. På tørrabbene utenfor holdt rypesteggene et svare spetakkel. Med vårkåt oppfinnsomhet gjorde de alt for å tekkes det smukke kjønn. Opp og ned på hver sin rabb, fram og tilbake, raste "kjekkasene". - Kom hit, kom hit! låt det fra revirene. Og plutselig fikk de vårkåte besøk. Ned Lille Ytangen kom villreintrekket, og snart var horisonten fylt av rein mot rød kveldshimmel. I dørgløtten satt vi. Aldri kommer jeg til å glemme denne vårkvelden ved Enmolægeret sammen med Terje Skogland og Kåre Guldvik. Vi var i fjellet for å overvære villreinkalvinga. Terje som forsker, Kåre som fjelloppsynsmann og jeg som pressemann. Dagen var 4. mai 1986. Ei uke tidligere hadde katastrofen rammet atomkraftverket i Tsjernobyl. I dørgløtten på Enmolægeret forsikret forskeren at han skulle gjøre alt som stod i hans makt for om mulig å avdekke konsekvensene av det radioaktive nedfallet som hadde rammet hans kjære villreinfjell. I dag, åtte år senere, kjemper seniorforskeren ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) en intens kamp for å berge sitt eget liv. Skogland fikk diagnosen kreft og ble operert for tre år siden, to år etter at han hadde besøkt Tsjernobyl som en av de første vestlige vitenskapsmenn etter katastrofen. I begynnelsen av juni i år lot han journalist Johan O. Jensen i Adresseavisen få innsyn i denne kampen. Sammen ruslet de ute i forsommergrønnne omgivelser ved Santa Monica-sykehuset i Polen hvor Skogland etter eget ønske lar seg behandle etter prinsipper trukket opp av den amerikanske legen Kurt W. Donsbach. Stikkordet er helhetlig behandling.
- Virker ikke behandlingen, må jeg trolig regne med å dø innen ganske kort tid, uttaler 51-åringen til Adresseavisen. Samtidig forsikrer Skogland at han også i år skal rekke villreinkalvinga på Hardangervidda. I så fall blir det for førtiende gang. Typisk for Terje. Det har aldri vært nærliggende for ham å gi opp.
I april i fjor la han siste hånd på praktboka "Villreinfjellet". Det gjorde han ved kreftavdelingen på RiT før legene ga ham den dystre status som terminalpasient. De hadde ikke lenger annet å tilby enn smertestillende medisiner.
På ettervinteren i år kom boka fra forlaget. For meg ble den et gledens gjensyn med fjellet, med Terje og alt han står for.
"I årevis har jeg fulgt i villreinens spor, til fots, fra hundespann, fra snøscooter, fra fly og helikopter og fra skjermen på en PC hvor dens vandringer er blitt fanget inn av radiosignaler fra satelitt høyt over hodene på villreinsimlene med sendere i halsbåndet.
I dagevis har jeg sittet forfrossen på en fjelltopp, innpakket i dunjakke, og studert reinens kalving og brunstadferd i kikkert eller kameraobjektiv. Dusinvis av nyfødte kalver har jeg fanget, holdt i armene og kjent deres rolige hjerteslag mot brystet mitt mens de har sett på meg uten frykt, veid og sluppet dem og sett på når mor og avkom gjenforenes. Og etter én time eller to har kalven reist seg og fulgt simla videre, født til vandring", skriver Skogland som i et kvart århundre har søkt kunnskap om reinen.
"Innen rammen av moderne økologi har mine observasjoner, og andres, fått en erkjennelsens mening; kanskje mer eksakt enn poesiens, men mindre uttrykksfull. Det som likevel ligner mest på sinnet, er følelsen av at det haster med å få uttrykt denne erkjennelsen. Kanskje kan det være med å bevare dyret som en del av høstfjellet for framtidige generasjoner. Mitt håp er at mine studier kan bidra til en bedre, og klokere, forvaltning av villreinen og dens livsmiljø", skriver Skogland som i forordet til boka retter en varm takk til sine mange medhjelpere opp gjennom årene. To av dem som er nevnt med navn, er Jon J. Meli og Kåre Guldvik. Jon J. fordi han "bidro til at det jeg drev med, kunne gjennomføres", og "Kåre som med glede og positiv innstilling har bidratt til gjennomføring av feltarbeidet".
For åtte år siden satt vi i dørgløtten på Enmolægeret. Med tålmodighet og en pedagogs innsikt forsøkte Terje å forklare meg mulige konsekvenser av atomulykken. Adresseavisens medarbeider ville vite om Skogland angrer på reisen til Tsjernobyl, så tidlig etter ulykken.
"Det er lett å være etterpåklok, men jeg angrer ingen ting. Det var min forbannede plikt som vitenskapsmann å reise dit. Det henger tett i hop med den forskning jeg driver, og som gjelder hvordan nedfallsstoffene tas opp i næringskjeden", var Terje Skoglands svar.
Noen måneder etter at artikkelen stod på trykk i Arbeidets Rett, døde Terje Skogland. Terje var da på forskningstokt til forurensede Monchegorsk på Kola.
